Rubbel og bit

Har du rotet bort noe? Ring politiets hundepatrulje!

2012-02-14T19:08:00.007+01:00

Jeg var i den lokale dyrebutikken etter skolen.
Skulle bare titte litt, og fikk klappe de små hamsterbarna, siden innehaveren kjente godt til meg fordi jeg datt innom for å glane og skravle til stadighet. Jeg kommenterte på antallet, og han sa at “Ja, nå hadde han så mange og ingen ville kjøpe; han hadde til og med prøvd å gi dem bort, så nå måtte han snart ta dem på bakrommet”.

Ta dem på bakrommet?
Dette betyr – for naive sjeler – at han hadde tenkt å slå dem ihjel. Disse ordene ble sagt da jeg hadde et hamster halvveis oppi jakkeermet, og dette ble med meg hjem. Gratis. Med mat og leker på kjøpet. Jeg tror butikkeieren så jeg var så sjokkert at han nærmest kjøpte meg stille..

En halv uke var jeg hamstereier.
Så - etter et par dager - rømte han. En tidlig morgen var han søkk vekk. Ikke et spor. Jeg la ut mat for å se hvilket rom han spiste i, men han var og ble søkk vekk.

En interessant detalj i denne historien er at min far, som ikke var særlig glad i små dyr som spiser møbler, kort sagt: Gnagere - ikke visste noe om nyanskaffelsen, da han var bortreist. Og om et par dager skulle han komme hjem og da burde helst den forvokste termitten være på plass i buret.

Hva gjør man? Alle møbler var flyttet, og ikke så mye som en hamsterbæsj var å se. Så blonde Nellik får en god idé. Hun ringer politiet.

De lo. De lo ikke mye – men de lo. Når det er sagt; jeg ble svært godt mottatt per telefon. Faktisk sendte de en politimann med hund hjem til meg. På Serviceoppdrag, etter å ha fått servert hele den tåredryppende historien dere akkurat har lest.
Hatten av!

Stakkars mann. Han var en røslig kar, i fin mørk uniform da han kom.Høflig var han også, og han hadde nok ledd fra seg i bilen før han kom inn, for han var helproff i møte med panikkslagen tenåring med hamster på fri flukt i pappas hus. Etter å ha løftet ut oppvaskmaskin, dratt frem kjøleskap, komfyr, vaskemaskin og tørkeskap – samt badekar og diverse andre møbler, var uniformen grå og litt loete; for det er jo visse steder man kanskje ikke feier over gulvet på hver eneste uke.. Og ikke noe hamster hadde vi funnet.. ikke dødt og ikke levende. Så.. Jeg takket pent, og sa farvel. Fremdeles hamsterløs.

Fornuftig som jeg til enhver tid var – og er – tenkte jeg at han måtte ha falt ut av det åpne vinduet som faktisk var rett ved buret. Det var jo ingen andre løsninger. Ingen grunn til ikke å redde et nytt hamster fra den dyrebutikken, med andre ord… Som sagt så gjort..
Gunilla ble hentet.

Det hele gikk greit – pappa taklet presentasjonen av det nye dyret helt fint; han rynket nesen og sa “Har du kjøpt en sånn ROTTEMUS?”. Men rottemusa ble boende.

I tre dager til var alt vel.
Helt til lørdag morgen da min far satt på do.
Det krafset i veggen.

Min tapre pappa slo hull i flisene, og det lille tynne hamsteret, som hadde kommet seg fra mitt rom i 2. etasje og ned og inn i doveggen i 1 etasje på magisk vis, uten å gnage et eneste hull noe sted ble hentet ut. Riktignok måtte jeg ta en stivkramesprøyte etterpå – men jeg hadde ham!

At Gunilla også på et tidspunkt rømte, og ble reddet ut av et hull min søvndrukne pappa hadde laget i veggen for anledningen forbigås i stillhet. At nevnte hull var over sikringsskapet rett ved husetshovedstrømledning og at klokka var 2 på natta forbigås også i stillhet…

Løpetiiiiiiid!!!

2012-01-15T15:50:00.007+01:00

Å bo i hus med både hannhund og tispe er artig det, og når det er løpetid på gang blir det ekstra gøy!Dette er et utvalg av ting jeg har erfart i løpet av denne “artige” perioden:

Det er flott med ekstra mosjon. Det får man når man må lufte husets to hunder hver for seg, og den unge hundeherren i tillegg er høy på testosteron.

Tispetruser er ikke tispesikre! I beste houdinistil bryter min normalt forsiktig lille hundejente seg gjennom alle former for truse- og shortsbarrikader med det ene mål å få plukket bleia ut av buksa. Med tennene. Sitter den ekstra godt fast (Libresse med vinger gjør gjerne det) så napper hun det i fillebiter for å bli kvitt det. Herlig. Nå vet jeg AKKURAT hvilke komponenter dette bindet består av.. dessverre..

Ryggsekker kan brukes til så mangt – for eksempel ridedokke for en hannhund blind av begjær.

Hunder blir ikke slitne av å gråte, og om den lille festkaramellen av en tispe ligger i bur for å gi en sliten hundeeier noen minutter fri fra anstandsjobben skal det grines og grines..og grines litt til. Og siden jeg åpenbart er døv og ikke noterer meg gråtingen så skal det visst bjeffes litt også. Herlig.

Tre uker er den lengste perioden på jord.

Hundebur som har rommet en løpetispe lukter fortsatt namnam etter en grundig vask.

Små tisper med løpetid fiser mer enn andre. Og raper mer. Meget meget merkelig.
- Eiere med billigberter (les: tisper med løpetid) får – i tillegg til å separatlufte to bikkjer – ekstra mosjon fordi muligheten for å slippe flyfilla løs ikke er tilstede og man må løpe sjøl også om dyret skal få trimmet seg litt. *puh*

Andre hundeeiere tror man er teit og gammeldags når man åpenbart har tispe selv (damen er meget feminin) og likevel vræler til dem “erre hannhund eller tispe??”. De har jo hannhund så da kan de jo baaaare slippe den borti min. Så nå roper jeg ikke dette lenger. Jeg roper “MIN HAR VELDIG LØPETID”. Det fungerer i de fleste tilfeller. Men pussig nok ikke alltid. Noen tror vist jeg har et sterkt ønske om å gjøre deres halvfeite og bjeffete hundespetakkel til lykkelig valpepappa. I tillegg får man underlige blikk fra ikke-hundeeiere..

Tisper som lukter på lille frøken krembolle blir umiddelbart lesbiske og må hakke tenner og sikle.

Himmel som jeg gleder meg til de tre ukene med hormonmoro er over!

Hundebæsj i buksa..

2012-01-11T15:06:00.002+01:00

Min lille hundedatter har løpetid.Noen hunder ordner dette helt umerkelig selv, men ikke frøkna mi. Hun kan ikke bry seg med å vaske seg i systellet når hun ligger og sover eller er opptatt med andre ting. Derfor er det nødvendig med en liten truse. Og det er elegante saker det er snakk om – jeg har handlet inn en lekker bestemortruse i kledelig sort bomull til henne og klippet så litt i den for å lage plass til halen.

Om jeg må få si det selv – tuppa ser lekker ut!Hun har imidlertid ikke selv noe særlig begrep om hva som er poenget med dette truseopplegget; hun aksepterer bare at mamma har bestemt at hun skal ha den på (så lenge jeg har henne under oppsyn i det minste)..

I går skjedde det noe som jeg sent vil glemme.Jeg skulle bare en liten tur ut på terrassen for å inspisere de nå døende friske skuddene syrinen skjøt i midten av desember.

Stille stille – mens jeg er ivrig opptatt med å nødbeskjære buskene – lister truseguri seg ut på terrassen gjennom den halvåpne døra, tusler forbi meg og ned trappen til det som om sommeren er heller og nå om ”vinteren” er dekket av trivelig slaps. I det jeg får øye på henne setter hun seg – OG BÆSJER.

Jeg hyler grusomt; som en dragemor som finner ut at noen har laget eggerøre av hennes kommende dragebabyer. For så klart – siden det ikke var planlagt at den lille damen skulle ut på tur har hun så klart trusa på seg – og den dekker alt som dekkes kan. Bikkja bare glor dumt på meg med et uttrykk som sier “jammen mamma, jeg er jo UTE!?”

Jada. Klart hun var ute. Og ikke fikk hun kjeft heller.. Men siden jeg ikke har barn utover den lille hunden min så jeg ikke helt for meg at jeg skulle skifte bæsjebleier sånn helt enda..

Men men – da vet jeg hvordan DET er også..

Nyttårsmosjonister

2012-01-04T11:32:00.005+01:00

Jeg har stor respekt for folk som gidder å drasse med seg en treningsbag og hengir seg til gladmosjonisme på treningssentrene. De møter opp, enten antrukket i matchende tøy fra topp til tå - helst sorte tights og en stram topp med samme spennende fartsstriper på, samt de nyeste joggeskoene, svettebånd, pulsmåler og alt det andre man MÅ ha, eller de i slitte joggebukser, sko som neppe lever opp til kravet fra senteret om at de aldri må ha tuslet rundt utendørs, en slaskete t-skjorte med hull fra en overivrig tørketrommel og tennissokker (ja, de finnes fortsatt).

Vanligvis på en helt vanlig tirsdag er det en liten, men relativt trofast gjeng på mitt lokale treningssenter. En god blanding av både førstnevnte og sistnevnte - og de fleste kroppsfasonger er representert. MEN - i går!?

Jeg og min tightskledde treningskamerat ankom treningssenteret til vanlig tid, tok på oss "inneskoene" og tuslet mot egentreningssalen mens vi skravlet og suttet på vannflaskene våre. Alt så normalt ut - og vi ante fred og ingen fare... Helt til vi kom til "cardioseksjonen" - altså der det er tredemøller, skimaskiner, romaskiner, trappemaskiner og alle andre maskiner som kreves for å produsere kondis innendørs.

Vi måpte. Musikken var bare en dump bakgrunnslyd. Rommet var fylt av en øredøvende klamping, knirking, gnirking, apparatpiping, brumling og dundring. ALLE maskinene var bemannet - eller alternativt bekvinnet; fordelingen her var ganske jevn. Åpenbart hadde alle i hele verden fått nytt treningstøy til jul, og bestemt seg for å begynne å trene etter nyttår.

Hva har skjedd? Jeg trodde nyttårsforsetter var umoderne?
Etter en stunds venting og litt overdreven sukking og stønning fikk vi til sist grafset til oss hvert vårt apparat, og fikk varmet opp våre tilknepne minutter før nestemann i køen besteg apparatet..

Jeg er veldig i tvil om hvordan dette skal gå.. Som sagt (og delvis ment) er jeg veldig for at man skal trene - men alle trenger jo ikke å trene akkurat på samme tid og sted som meg!?

Til min kjære nabo..

2011-12-18T16:14:00.005+01:00

Vi var så gode venner, du og jeg -før du flyttet inn. Jeg sendte deg irriterte mailer om de ville festene til de små bertene som leide leiligheten din, og du meglet og skyldte på han som bor enda en etasje under. Vi sluttet alle fred og var enige om at "han andre" var den slemme og dumme. Så flyttet de hyggelige jentene ut, og du flyttet inn selv.

Det var begynnelsen på slutten for vårt gode samhold, føler jeg. Du skal ha for at du satte opp et hyggelig nabovarsel totalt blottet for humor da du skulle feire bursdag og innflytning, og ba om forståelse for litt bråk - men at dere skulle ut på byen kl 23. Helt greit - sånt er lov :)

Men i går??
Jeg må bare få si at jeg er så inderlig glad du og vennene dine synes det er viktig med mosjon. Jeg synes også det er uenderlig kreativt og morsomt at dere velger å få den mosjonen ved å synkront hoppe opp og ned - etter lyden å dømme - iført tunge vernesko. Tenk at dere alle klarer å gjøre det samtidig! Imponerende, om jeg må få si det.. Også så lenge som dere orker å gjøre det - nesten hele kvelden igjennom!

Det er selvsagt også slik at jeg, og sikkert også andre i oppgangen, føler en lettelse ved at du nå har fått sjekket stereoanlegget ditt skikkelig, så vi alle kan slå oss til ro med at det fungerer over all forventning. Særlig bassen virker godt. Jeg skjønner godt du må spille litt sånn skikkelig dunkemusikk for å få bekreftet dette - og jeg mener - hvem kan unngå å la seg rive med til 90-talllets frekke trance-musikk?

ÅPENBART ikke du og vennene dine - siden dere hylte med som parringsgale dromedarer med jevne mellomrom. Det er greit å ikke kunne synge den omtrent ikke tilstedeværende teksten, og at dere trenger litt ekstra piff for å kunne gjennomføre all den morsomme hoppingen, men å hyle
"WOOOOOOH!" omtrent hele tiden i flere timer synes jeg nesten er å ta i litt. Man kan nesten lure på om det var blitt smugimportert en liten men hissig flokk brøleaper...?

Det jeg imidlertid føler jeg må si - midt oppi all denne beundringen av dine evner som hensynsfull nabo sånn rett før jul og alt, er at det kan synes som du har glemt at ikke alle kan sove til klokken fire på ettermiddagen dagen etter, selvom du har de morsomme festene dine på lørdager.

Så kjære deg - SKRU FOR H******* NED LYDEN!!!!!

Close walkers

2011-11-24T19:46:00.005+01:00

Det er meget mulig enkelte mennesker burde bo langt fra folk, og bare møte en og annen liten rev på sin vei i løpet av dagen. Jeg har aldri trodd jeg var et av disse menneskene. I det siste har imidlertid tvilen vist sitt byllete ansikt. Det har sakte men sikkert utviklet seg en variant av de fra før så fryktede close talkers.. Du vet - folk som plasserer ansiktet sitt få cm fra ditt, og deretter tror det går an å føre en normal samtale på tross av at de ikke er kjæresten din, ikke har tenkt å kysse deg, og på ingen måte nylig har pusset tenner.

Jeg snakker om close walkers. Et fenomen så nytt at det aldri rakk å bli med i noen Seinfeld-episode. De er foreløpig primært å treffe i urbane omgivelser, og de opptrer både alene og i par - men sjelden i større grupper. De går rett bak deg, og om dere som går foran er to som prater, går de der stille - stille som om natten. Om man så har en tanke paranoia er det ikke vanskelig å forstå at de selvsagt lytter til samtalen og legger onde planer utfra det de hører..

Et annet alternativ er at de er to - og prater sammen. Dette kommer nok som en bombe på mange - men det er altså sånn at det å høre fremmedes samtaler ikke nødvendigvis får alle det til å kile i magen av voyeurlykke hos alle og enhver. Jeg interesserer meg egentlig svært lite for at en eller annen sa et eller annet til en eller annen dersom jeg ikke kjenner noen av de involverte partene - og å få servert det hele mens man pustes i nakken og nærmest tråkkes på skoene av en laban uten sosiale antenner gjør ikke det hele særlig mye bedre.

Hadde det vært kjempetrangt og min lille by hadde vært befolket av milliarder, som så godt de kunne prøvde å klemme seg inn på samme fortau for å unngå påkjørsler så hadde det nok føltes mindre klamt, men kjære close walker: Når det bare er deg og meg, og veien bred - MÅ du gå så nærme meg at vi omtrent må gå i takt for ikke å tråkke på hverandre...?

Bæsj-hjemme-kampanjen!

2011-11-02T14:20:00.002+01:00

Jeg vil gjerne lansere en kampanje jeg har tenkt på lenge.
Jeg vil kalle den noe så eksotisk som Bæsj-hjemme-kampanjen, og den er meget enkel.

Poenget er at når det er ti mil kø på damedoen (og det er det jo uavhengig av om nevnte damedo er på et travelt utested eller på nordpolen); så er det IKKE greit at halvparten av bertene trenger å kvitte seg med fiskegratengen de hadde til middag dagen før akkurat den ene gangen de skal på do borte fra sitt eget lille hjem.

Jeg kommer ALLTID bak noen som skal bæsje når jeg står i dokø. Det vaaaarer og det reeeeekker i køen, og det tar jo så klart enda lenger tid fordi selvom de absolutt må bommelomme hjemmefra, så skal jo liksom ikke vi andre som er i kø skjønne det fordi vi hører prutting og pressing fra avlukkene.

Neida, vi skal jo tro de skifter bind eller gjør andre nødvendigheter. Jeg mener – det er jo heeelt usannsynlig at vi kjenner lukten eller noe….

Når ventetiden er over er det da min tur til å lukke meg inn i det bittelille rommet som nå lukter så stramt at jeg kjenner de små hårene i luftveiene etser bort, jeg får tårer i øynene og enhver matlyst jeg måtte ha opparbeidet frem til det tidspunktet tusler bort i kroken og dør stille.

Jeg blir i følge min tåpelige jentelogikk nå nødt til å være lynkjapp på do fordi muligheten for å dø av åndenød øker hvert minutt – og i tillegg vil jeg jo av en eller annen pussig grunn helst ikke det totalt fremmede mennesket bak meg i køen skal tro ragnarokk-lukten kommer fra meg.

Så til alle dere som synes det er praktisk å spare en bit toalettpapir hjemme ved å gjøre rumpedump på et eller annet offentlig toalett når du vet det er ti tissetrengte tøser bak dere – SKJERPINGS!

Bæsj hjemme!

Dugnadsdemonen

2011-10-23T13:32:00.003+02:00

Så er det høst igjen, og den fryktede lappen har kommet opp på døren. Jeg vet hva det gjelder lenge før jeg kommer nær nok til å lese den - for den har det vanlige bilde av slitne menn som står på trestiger iført snekkerbukser, sixpence og bukseseler. Litt sånn "gøy og inspirerende" ser jeg for meg at den som en gang lagret dokumentet "Mal for dugnadslapp" på PC'en sin...

Dugnaden i sameiet vårt ser tilsynelatende ut som et trivelig og nabovennlig arrangement. Postene er typisk ting som å koste loft og kjeller, plante erica, rake løv, kaste rot fra loftsgangen i den store innbestilte containeren, og tidvis lakke utgangsdører - oppgaver som kanskje ikke er så avskrekkende om en tenker over det. Det loves til og med lett servering! Alt man må gjøre er å melde seg ved redskapsboden en lørdag klokken 12.00 - for tildeling av oppgaver.

Dette er sånn det tenkt. Men blir det sånn? Aldri.. Folk møter opp og raker pliktskyldigst i de tre oppsatte timene. Løvet samles i små hauger som ikke plukkes opp - og blåser selvsagt utover igjen i løpet av få timer. Du skulle kanskje tro dette skjedde i mangel av sorte søplesekker - men nei - det ligger nemlig sorte søplesekker her og der, med uhumsk innhold i - som jeg mistenker er gamle blomsterpotter og annet rot. Hvorfor alt dette ikke finner veien til containeren aner jeg ikke.

Den lette serveringen er brus. Lett nok. Men flaskene finner aldri veien fra "pausekroken" mellom syrinene - og pastilleskene lider samme skjebne. Resultatet av disse dugnadene er altså mer rot enn før dugnaden. Litt høstblader har jo aldri skadet noen - men søplesekker og tomflasker er det verre med.

Samvittigheten gnager litt. For møter vi opp på disse gufsene av fordums dugnadsånd? Neppe.. Eller - i år er svaret faktisk at ja, nesten. For vi møtte nesten opp i år.

..Men så kom vi på at vi heller skulle foreslå et gebyr for oss sløvinger som ikke har klær som egner seg til planting og raking - så vi kunne slippe å sluntre unna med sort samvittighet. Slippe å sitte stille i en mørk leilighet og late som vi ikke er hjemme - trykkende som små livredde harer - mens vi hører naboer med høyere moral skumpe rundt med kost og pappesker på loftet.

Konklusjonen blir vel egentlig som følger: Nei - vi møtte ikke opp i år heller - og ja - man skammer seg. Men ikke nok..

Blåbærkarma?

2011-08-20T11:34:00.006+02:00

Jeg går fra tid til annen på slang.
I disse dager er muligehetene for en hagetyv relativt omfattende. Ripsen er moden, kirsebærene overmodne og eplene begynner å bevege seg fra kategorien uspiselige og munnsnurpende, til søte og gode. Om man vet om en hage der ting henger over gjerdet er det best å sørge for å ta turen. Så kan man bare le litt overbærende når man senere på kvelden ser reklame som skryter av kjøpe-antioksidanter.

Hah! Man fanger da sine egne bær!

MEN - det viser seg - til mitt sjokk - at det ikke er lov å stjele ting fra andres hager. ikke at jeg er så dum at jeg risikerer å bli knepet - og ærlig talt våger jeg jo ikke å gå inn i hagene heller - jeg tar kun ting som strengt tatt er utenfor hagen, men... Her om dagen fant jeg ut at det faktisk finnes folk som mer eller mindre frivillig har blåbær i hagen sin - og det vokste også litt på utsiden av gjerdet.

"Yes!", tenkte jeg - og skred til verket. Håndfull på håndfull ble plukket - mens jeg fornøyd gratulerte meg selv med hvor sunn jeg nå kom til å bli, og ikke minst at jeg hadde klart å oppspore et sted å nafse blåbær uten å måtte risikere skogtur med påfølgende barnåler i trusa og kongler i håret.

Som nevnt pleier jeg bare å stjele litt - slik at det ikke synes. Et bringebær her, en ripsklase der - skjult i hånden til jeg er ute av syne for eventuelle eiesyke hageeiere. Men blåbær er jo så godt!!

Så plutselig skjer det. Jeg - som vanligvis er så pertentelig SØLER! Og ikke bare søler jeg - det kommer så klart rett på den nye buksa - på kneet - så det synes skikkelig godt.
En stor saftig blåbærflekk.

Og det er her jeg begynner å lure. Jeg er ikke egentlig veldig flink til å ha et kjempeåpent og mottakelig sinn når det kommer til varme hender, auraer og karma og alt sånt, men nåbegynner jeg virkelig å undre..

Må tenke meg godt om før jeg våger meg på slan igjen - om det skal være sånn at bærene begynner å ta igjen på eget initiativ. Verden er farligere enn jeg trodde..

Hevneren:

Hikgle? Svelke?

2011-08-12T20:44:00.004+02:00

De fleste mennesker hikker fra tid til annen. Noen hikker når de har fått et glass vin for mye, noen når de blir litt ekstra ivrige, og andre igjen begynner å hikke helt uten forvarsel; men da gjerne når det passer aller dårligst. For eksempel begynner man selvsagt å hikke på kino under de litt stille sekvensene av en trist klissefilm, eller når man er ute og går og vil tenke på alvorlige ting - og da stadig avbrytes av kroppens lille punktvise opprør.

Det er litt slitsomt å hikke. Hvertfall for oss som ikke er så godt trent og kanskje har et litt slaskete mellomgulv. Nysing er ganske gøy - det kommer plutselig, og byr på både fart og spenning: "Klarer jeg å unngå snørrkatastrofe på t-banen denne gangen også?"

Så. Hva gjør man så - for å slutte å hikke? Opp gjennom har man jo lest en del ulike kjerringråd, som å stå på hodet, holde pusten, den klassiske "skremmeren" - eller som jeg ble lært opp til av mamma; drikke vann fra feil side av glasset utført mens man foretar et slags dypt bukk. Og - som alle mener om "sin" metode - min metode med vannglasset fungerer aldeles glimrende.

Problemet kommer når man stadig finner seg selv intenst hikkende, og det ikke finnes et vannglass innen umiddelbar rekkevidde.. Frustrasjonen er merkbar, og man kan ikke høre seg selv tenke for all hikkingen. I tillegg, om man skulle være så uheldig å ha munnen åpen kan ingen andre tenke heller - fordi det da stadig unnslipper høye hikkelyder som "HØPP" "HIHH" og "HÆKKH". I mitt tilfelle blir også hvert hikk fulgt av enten et irritert utbrudd, eller en flau unnskyldning - avhengig av tid og sted.

MEN.. Det aller aller aller verste er når noe skjer, som faktisk anbefales av enkelte for å bli kvitt hikken - nemlig at man svelger og hikker samtidig.

Lyden blir så øredøvende både inni og utenfor hodet, at gamle damer på motsatt side av veien snubler i trillebagene sine av ren skrekk. I tillegg er det ufattelig ubehagelig, siden svelget og hikken er like kraftige og derfor møtes på midten til en krig i svelget - akkurat der det er trangest.

Dette makkverket av et fysisk fenomen bør få et navn - og jeg lanserer herved forslagene hikgle og svelke - hvorav sistnevnte kanskje er det fonetisk enkleste. Så blir det spennende å se hvordan dette slår an fremover!

Til min venn hoppeballen

2011-08-03T15:09:00.004+02:00

Kjære hoppeball.

Du og jeg hadde det så vidunderlig gøy sammen. Du var så stor og rund, og jeg var så spjælete og hoppelysten. Når mine barneskinker moste deg sammen til en halvrund pløse, de knugende fingrene mine holdt deg i ørene og vi sammen spratt over asfalten var lykken fullkommen!

Hver dag ventet du tålmodig hjemme på meg mens jeg var i barnehagen. Jeg må likevel vedgå at jeg var tidvis utro mot deg på dagtid.. Hoppeballene i barnehagen var så store og fine og du kunne jo ikke bli med uansett.. Jeg vet du aldri fikk vite dette, og det er jeg tross alt glad for.. Da er jeg redd du ville punktert av sorg..

Men hvor er du nå?
Jeg har lett overalt. I boden, på loftet, på do, og ellers stort sett overalt. Man skulle jo ikke tro det var særlig lett å gjemme seg når man har en diameter på en drøy halvmeter og er knalloransje. Men - borte er du.

Til vi sees igjen - jeg håper du er lykkelig, og at luften ikke har gått ut av deg. Og - om mamma ga deg til frelsesarmeen i all hemmelighet etter at jeg hadde "vokst fra deg" - så håper jeg du gjør en annen liten snuppe med musefletter og fregner lykkelig..

På gjensyn - og takk!

Småfugler!

2011-08-01T19:22:00.000+02:00

Jeg vil gjerne slå et slag for fuglemating!

Vi har en fin liten "ball" på vinduet - og der kommer det små, og stadig fetere fugler og spiser året rundt. Ballen er festet med en stor sugekopp, og faller merkelig nok ikke ned med jevne eller ujevne mellomrom. Faktisk sitter den som en sulten igle på et saftig lår; sommer som vinter.

Den har også to små pinner - en på hver side - der småfugler kan lande. Pinnene er praktisk nok for små for både skjærer, duer og måker - fugler jeg kanskje ikke like gjerne vil ha i vinduskarmen, som små finker og spettmeiser. Om man liker fugler finnes det ikke noe bedre - og siden pinnen ikke er så "behagelig" å sitte på blir det heller ikke så innmari mye fuglebæsj på vinduet til naboen i etasjen under - vinn-vinn"

Legger ved noen bilder som reklame for hyggen ved å mate de små fjærballene. Forøvrig viser de søte små seg å være svært kresne - villfuglblanding er æsj, og solsikkefrø er nam. Maken..!

Yrke: Flaskesamler

2011-07-31T11:48:00.000+02:00

Til nå har jeg vært ganske fornøyd med mitt karrierevalg. I jobben min har jeg en spennende og variert hverdag, stort sett gode arbeidstider og svært hyggelige kolleger. Jeg møter mange trivelige mennesker og føler generelt at jeg bidrar til samfunnet.

Etter en tur i Frognerparken i går har jeg imidlertid blitt litt i tvil. Mens vi satt og grillet og spiste kake - med tilhørende drikke - var nemlig noen på jobb. Og det er ikke det at jeg klør etter å være på jobb en lørdagskveld; men jeg kom til å tenke på hva denne mannens arbeidsvilkår må være:

1. Fri arbeidstid
2. Fritt valg av antrekk
3. Pauser etter eget ønske
4. Akkordlønn helt bestemt av egen innsats (riktignok sikkert værbetinget)

Ikke veldig fristende sånn når man går litt nærmere inn på det - men han møter også mange nye mennesker, og befrir dem fra et stort dilemma: Kaste bokser og flasker i søpla med sort samvittighet, eller slepe tomemballasjen hjem, oppbevare den til man skal i butikken - og da forsøke å huske å ta den med. Glad, eller med et påklistret smil tar han imot flasker og bokser og samler dem i hamsterposene på hver side av sykkelstyret. Og vi er strålende fornøyde med å få donert noen kroner med god samvittighet - mannen tigger jo ikke - han er på jobb!

Det som får meg til å lure på om dette egentlig er en lukrativ kremjobb er ikke mannens slitte grilldress, mangel på buksestrikk og åpenbare trang til å gå kommando - men det faktum at man som flaskesamler i byens parker åpenbart tjener svært gode penger!

Sykkelen hans var MYE finere enn min!!!

Nytt og gammelt

2011-07-29T23:39:00.001+02:00

Jeg har blogget på vgb.no i fem år, og fikk til min overraskelse idag opp en beskjed om at tjenesten skal legge ned - så reddes det som reddes kan.

I denne nye bloggen kommer jeg til å poste nye innlegg - samt reposte noen av de gamle innleggene fra forrige blogg.

Så - da må jeg bare få ønske meg selv hjertelig velkommen på blogspot!